AtrioVentrikulær Nodal Rentry Takykardi er en av de vanligste hjerteurytmene. Tilstanden har ikke noe norsk navn og forkortes til AVNRT. Den merkes ved at hjertet plutselig slår uforholdsmessig fort, ofte 200 slag eller mer pr min. Hastigheten vil variere med alder og hvor aktivert nervesystemet er når anfallet utløses (mer om det siden).
Denne hjerterytmen er sjelden farlig, men kan være svært plagsom. Den er ikke assosiert med andre former for hjertesykdom og opptrer ofte hos ellers friske og veltrente mennesker i alle aldre.
Får man den på toppen av annen hjertesykdom kan den bli ekstra belastende.
AVNRT kommer fra AV-knuten, dvs der de elektriske signalene som styrer hjerterytmen ledes fra for- til hjertekamre (se egen artikkel om normal hjerterytme). Mange er født med både en rask og en langsom ledning. For at urytmen skal starte må i tillegg forholdene ligge til rette i den delen av nervesystemet som styrer blodtrykk og hjertefrekvens, det autonome nervesystemet.
AV-knuten mottar mange fibre fra det autonome nervesystemet. Aktiviteten endrer seg med hva vi gjør og utsettes for. Ved søvn er det høy aktivitet i den delen som bremser hjertet (parasympatikus) og om vi utsettes for psykiske eller fysiske belastninger øker aktiviteten i de delene som øker hjertefrekvens og blodtrykk (sympatikus). Selv om det autonome nervesystemet hovedsakelig opererer på egen hånd, er det mulig å påvirke det. Parasympatisk aktivitet kan økes ved at man trekker pusten dypt, holder pusten og presser (Valsalva manøver). Den øker også når man sitter på do og trykker.
Urytmen oppstår ved at signalene som styrer hjerterytmen går i sirkel. Oftest går de ned den langsomme banen i AV-knuten og opp den raske delen (se figur 1 og 2). Dette kaller vi typisk AVNRT. Noen har flere langsomme baner. De fleste ligger i eller nær AV-knute området, men en sjelden gang finner vi dem ved klaffen mellom venstre for- og hjertekammer (mitralklaffen). Det vanligste er at urytmen utløses av fysisk anstrengelse. Andre får det ved kraftige følelses utbrudd.
Det er ikke uvanlig at vi får høre om store begivenheter, både gode og vonde som inntraff rett før urytmen meldte seg første gang. Det kan også være toppidretts-utøvere som har endret treningsmetodikk eller som merker det første gang i forbindelse med en avgjørende konkurranse.
Noen lærer seg egne teknikker for å stoppe denne hjerteurytmen. De har erfart at den raske pulsen kan stoppes ved at de gjør valsalva lignende øvelser (se ovenfor). For de fleste er dette ikke nok. Mange har god effekt av medisiner. Både medikamenter som betablokkere, for eksempel metoprolol og sentralt virkende kalsium antagonister som verapamil er effektive. Om urytmen gjentar seg eller medisinene ikke har effekt vil mange foretrekke at man gjør forsøk på å abladere urytmen. Andre ønsker dette fordi de helst ikke vil bruke medisiner.
Ablasjon gjøres i spesialinnredede laboratorier ved regionsykehusene. Før inngrepet blir pasienten tatt imot av lege og sykepleier som informerer om inngrepets art, hensikten med dette og mulige komplikasjoner. Det tas blodprøver.
Selve inngrepet starter ved at det settes lokalbedøvelse rundt blodårene i begge lysker. Hos oss punkteres samleårene (venene) på 4 forskjellige steder og vanligvis føres 4 ledninger fra lysken og opp til hjertet via de store venene. Veiledet av røntgen og elektriske signalene fra tuppen av ledningene plasseres de på bestemte steder i hjertet. Når ledningene er kommet på plass starter selve undersøkelsen.
Det gjøres også forsøk på å starte urytmen som er årsaken til plagene. EKG som er tatt under anfall tidligere gir en pekepinn på hva slags urytme det dreier seg om, men vi kan ikke være sikre på at dette stemmer. Det forekommer ofte at det vi på forhånd tror er AVNRT er noe helt annet, for eksempel atrietakykardi eller WPW syndrom (se egne artikler).
Dersom mistanke om AVNRT bekreftes vil man forsøke å behandle den langsomme del av urytme kretsen, se figur 2. Hos oss er det vanlig å fryse vekk den langsomme delen hos barn og i visse tilfelle også hos voksne. Hos voksne er det allikevel vanligst å sende radiobølger inn i vevet for å svekke eller fjerne den langsomt ledende banen. Grunnen til at man velger forskjellig behandlingsmåte hos voksne og barn er at det alltid foreligger en liten, men tilstedeværende risiko for å ødelegge kontakten mellom forkamrene og hjertekamrene. Skjer dette må det opereres inn en pacemaker. Risikoen for å ødelegge kontakten mellom for- og hjerte-kamrene er mindre ved bruk av fryseteknikk. På den annen side er sjanse for tilbakefall noe større. Ved bruk av radiobølger er sjansen for suksess godt over 90% om man har den vanligste formen (typisk AVNRT, se ovenfor).
Som nevnt ovenfor innebærer prosedyren risiko for å ødelegge kontakten mellom før og hjertekamrene (AV-knuten). Brukes radiobølger er risikoen mellom én og 2% og dersom man bruker fryseteknikk er risikoen enda mindre. Andre alvorlige komplikasjoner som blødning ut i hjerteposen eller alvorlig blødning fra innstikkssted er enda sjeldnere.
Etter prosedyren må man holde sengen i cirka 4 timer. Noen blir skrevet ut på ettermiddagen samme dag, andre overnatter til dagen etter. Per i dag anbefaler vi at man bruker litt blodfortynning, Albyl-E i cirka en måned etter prosedyren. Man bør unngå å løfte mer enn 4- 5 kilo de første 2 ukene for å unngå bløding fra innstikk i lyskene. Foruten dette er det vanligvis ingen restriksjoner. Kun unntaksvis er det behov for kontroll hos lege etter denne prosedyren.