Personer med WPW (Wolf-Parkinson-White) syndrom er født med en eller flere ekstra ledningsveier mellom for- og hjertekamre. Det gjør at de elektriske impulsene som styrer hjerterytmen kan begynne å gå i sirkel. Det vanligste er at signalene går ned AV-knuten (se artikkel om normal hjerterytme) og opp den ekstra ledningsveien, figur 1.
Under anfall vil hjertet slå raskt og regelmessig. Dette kan merkes som hjertebank, åndenød, svimmelhet og i sjeldne tilfelle, besvimelse. Noen greier å stoppe anfall ved å holde pusten, trykke neseborene sammen og presse (Valsalva manøver), puste tungt eller presse slik man gjør når man sitter på do. Dette kan få anfall til å stoppe fordi disse manøvrene øker aktiviteten i nerven som bremser AV-knuten (nervus Vagus). Enkelte har erfaring med at anfallene kommer ved anstrengelse, for andre kommer de tilfeldig.
Egenskapene til den ekstra ledningsbanen er avgjørende for hvor farlig den er. Noen leder så dårlig at de ikke kan gi urytme, men kun gi en karakteristisk signatur i EKG som vi kaller deltabølge. Deltabølgen er uttrykk for at deler av hjertekamrene aktiveres via den ekstra banen, se figur 2 og 3.
Figur 2. Hos personer som er født med ekstra ledningsbane mellom for- og hjertekamre kan det noen ganger observeres en deltabølge. Denne oppstår fordi noe av hjertekamrene aktiveres fra den ekstra banen før resten av hjertekamrene aktiveres via det normale
Andre leder kun fra hjertekamre til forkamre og mange leder begge veier. Dersom den ekstra ledningsbanen kun leder fra hjertekamre til forkamre finnes det ikke spor fra den i EKG når hjertet slår normalt. Dette kalles «skjult-WPW», figur 4.
Anfallene hvor signalene går i sirkel kan være svært plagsomme, men blir sjelden farlige om man ikke har andre sykdommer. Mer dramatisk er det om man har en ekstra bane som leder godt fra forkamre til hjertekamre og man i tillegg får en rask urytme i forkamrene, f eks atrieflimmer (se egen artikkel). Den ekstra banen kan mangle «filter» egenskapene til AV-knuten og overføre den raske urytmen «ublokkert» til hjertekamrene. Dette kan i ytterste konsekvens være livstruende fordi det kan gi sirkulasjons kollaps og hjertestans.
Om man har WPW syndrom og er sikker på at den leder dårlig vil man vanligvis ikke trenge behandling. Ledningsegenskapene kan undersøkes ved å gjøre belastningstest (f eks arbeids EKG), men ofte vil man etter dette fortsatt være såvidt usikker at man henviser til elektrofysiologisk undersøkelse ved ett av regionsykehusene. Selve inngrepet starter ved at det settes lokalbedøvelse rundt blodårene i begge lysker. Hos oss punkteres samleårene (venene) på 4 forskjellige steder og vanligvis føres 4 ledninger fra lysken og opp til hjertet via de store venene. Veiledet av røntgen og elektriske signaler fra tuppen av ledningene plasseres de på bestemte steder i hjertet. Når ledningene er kommet på plass, kan vi teste ledningsegenskapene til den ekstra banen og gjøre forsøk å starte urytmen. Noen ganger konkluderes det med at banen leder dårlig eller at den er lokalisert i ett område der det er for stor risiko for komplikasjoner til at det er tilrådelig å forsøke å fjerne den. Men, som oftest vil vi forsøke å ta den bort. Det gjøres ved at vi prøver å lokalisere den ved hjelp av ledningene på innsiden av hjertet. Vanligvis sitter den langsmed klaffen mellom for- og hjertekammer på høyre eller venstre side. Når posisjonen er funnet prøver vi å brenne den bort ved å sende radiobølger inn i vevet fra en av ledningene. Om den sitter nær det normale ledningssystemet hender det at vi istedet bruker fryse (cryo) teknikk fordi dette innebærer mindre risiko for å ødelegge kontakt mellom for-og hjertekamre. På den annen side er det noe høyere risiko for tilbakefall med denne teknikken.
Den ekstra ledningsbanen befinner seg ofte mellom venstre for-og hjertekammer. Ved hjelp av røntgen gjennomlysning vil vi da stikke oss gjennom skilleveggen mellom høyre og venstre forkammer for å fortsette letingen rundt klaffen mellom venstre for- og hjertekammer (mitralklaffen).
Når vi arbeider på denne siden av hjertet gir vi bestandig blodfortynnende medisiner direkte i blodet (heparin intravenøst). Dette er fordi det kan danne seg blodpropper på instrumentene og der vi brenner. Fra venstre side av hjertet går det store blodårer direkte til hjerne og andre viktige organer. Forebygging av blodpropper må vurderes opp mot økt risiko for blødning, mellom annet til hjertepose. Heldigvis unngår vi slike alvorlige komplikasjoner hos opp mot 99% av pasientene våre. De få gangene det går galt får vi hjelp av svært kompetente kolleger og det er derfor sjelden at komplikasjonene medfører varig skade på pasientene våre.
Etter prosedyren må man holde sengen i minimum 4 timer. Hvor lenge er avhengig av hvor omfattende prosedyren har vært. Per i dag blir alle vi har behandlet for WPW (både skjult og ikke-skjult) liggende på sykehuset til minst dagen etter. Ved utskrivelse anbefaler vi forsiktig blodfortynning, Albyl-E i cirka en måned etter prosedyren. Man bør unngå å løfte mer enn 4- 5 kilo de første 2 ukene for å slippe bløding fra innstikk i lyskene. Rutinemessig bes det om kontroll ved hjemsykehus eller egen lege etter noen måneder.
De fleste med WPW syndrom blir henvist for elektrofysiologisk undersøkelse og eventuelt ablasjon, men for enkelte kan medisiner være ett godt alternativ. Dersom man har skjult-WPW har mange effekt av betablokker eller sentralt virkende kalsium antagonist som verapamil. Verapamil skal ikke brukes om man har WPW syndrom og deltabølge i EKG. Blant disse pasientene er det mange som har god effekt av Flekainid, men dette forutsetter at man har ett for øvrig normalt fungerende hjerte.